LA-2017-192335

Saken gjaldt krav om ménerstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-2. Skadelidte ble slått mot hodet/øyeregionen av skadevolder på en fest. Slaget medførte at øyehulegulvet brakk, og det oppsto en infeksjon i øyehulen som medførte varig tap av synet på øyet. Skadevolder ble funnet skyldig i overtredelse av straffeloven 2005 § 273. I forbindelse med straffesaken reiste skadelidte krav om oppreisningserstatning og ménerstatning. Tingretten behandlet straffekravet og kravet om oppreisningsersratning i samme dom, men utsatte behandlingen av kravet om ménerstatning. Sistnevnte krav ble behandlet i en senere dom. Første dommen ble ikke anket og er rettskraftig. Siste dom ble anket til lagmannsretten. Lagmannsretten fant at det forelå adekvat årsakssammenheng mellom slaget og synstapet. De øvrige erstatningsbetingelsene var ikke bestridt. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å redusere ménerstatningen etter skl. § 3-2 som følge av utbetalt ménerstatning gjennom en ulykkesforsikring, jf. skl. § 3-2, jf. § 3-1 tredje ledd 2. punktum, jf. Rt-1999-887. Lagmannsretten fant imidlertid at det var grunn til å redusere ménerstatningen noe som følge av at oppreisningserstatningen delvis omfattet kompensasjon for ménet. Det var for øvrig ikke grunnlag for å lempe erstatningen etter skl. § 5-2. Stikkord: Erstatningsrett. Skadeserstatning. Ménerstatning.
Lovdata – Siste avgjørelser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *