HR-2019-1206-A

Høyesterett forkastet anken fra bortfester i Øvre Ullern Terrasse.Høyesterett kom til at bortfester ikke hadde rett til oppregulering av festeavgiften i medhold av tomtefesteloven § 15 niende ledd, da regulering med de begrensninger som følger av tomtefesteloven § 15 fjerde ledd, ikke var i strid med EMK P1-1.Etter dommen i Den europeiske menneskerettsdomstol i Lindheim-saken, ble det foretatt endringer i tomtefesteloven § 15 m.m. med sikte på å unngå fremtidige krenkelser av EMK P1-1.Lovendringene gikk bl.a. ut på at bortfester fikk adgang til å regulere festeavgiften ved forlengelse av festeavtaler etter tomtefesteloven § 33 til to prosent av tomteverdien, men oppad begrenset til et høyestebeløp per dekar tomt, med senere adgang til regulering etter endringer i konsumprisindeksen.Høyestebeløpet utgjorde i dette tilfellet 11 724 kroner per dekar tomt, og festeavgiftens størrelse medførte at den ikke ble oppregulert. Høyesterett kom til at lovgiver hadde foretatt en bred og sammensatt vurdering av interessene til både festerne og bortfester, og at begrensingen ikke kunne anses uforholdsmessig og dermed konvensjonsstridig.Dommen avklarer forholdet mellom tomtefestelovens regler om regulering av festeavgift ved forlengelse av festekontrakter etter tomtefesteloven § 33, jf. § 15 fjerde og niende ledd og våre nasjonale forpliktelser etter EMK P1-1. (Foreløpig sammendrag) Stikkord: Tomtefeste. Regulering av festeavgift. EMK.
Lovdata – Siste avgjørelser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *